Kommentaren

Man kjeder seg, men er for lat til å skrive en ny bloggpost. Da er det mye lettere å legge inn en kommentar.

Fire linjer med mer eller mindre konstruktiv kritikk blir medelt bak et utspekulert nickname. Positiv eller negativ feedback, skriften forteller det samme: jeg har lest posten din.
Og skriften er kjærkommen. Selv hvor mye tankene dine blir slaktet er det noen som har tatt seg bryet å lest alt sammen. Selv om kritikken noen ganger er vell krass.

Etter en lang og gjennomtenkt post om tall var Christophers sensur hard: "Marius: søk hjelp".
Etter jeg forteller intime detaljer fra toalettbåsen får svarer Eirik "Faen du e minty...." Skulle ikke tro dette var så kontroversielt?
Men verst av alt var nok når jeg med brask og bram skrev post i sirkelkomposisjon tittulert "neste post". Simons sarkastiske tunge uttalte enkelt og brutalt: "seriøst marius, kan du fortelle den historien........ ÈN gang til?". Et arr i bloggen.

Det hender en sjelden gang at et hyggelig ord eller to kommer på avveie og havner i min kommetarboks. Og da oftest fra det myke kjønn. Det er når man får kommetarer som "Eg lika bloggen din, Marius!" fra Ingrid man fortsetter tankepornografiet. Det er etter en heller laber post ved semesterslutt at eneste kommetar publisert er Mortens "Vel talt" man klør i fingrene. Det er når Reidar så fint sier "Marius, you amase me" man husker hvorfor man hoppet på bloggkarrusellen. Det handler om respekt.