Edens Oase

Få plasser på vår jord er like idyllisk som Hillandsvannet. Som en våt skatt ligger den gjemt mellom skog og fjell. Her er det ingen som snakker om eksamen eller arbeid. Her er det ingen som bekymrer seg over rentestigning eller inflasjon. Her står tiden stille.

Først ser man stranden med smilende barn. Ja småbarnsfamilier i hele Nordhordland finner det overflødig med flybilletten til syden da alt man kan drømme om av et ferieparadis ligger bare et stenkast unna regionsenteret Knarvik.
Her er ikke naboen lenger han som aldri klipper hekken. Her er han foreldre til barnas venner. Det gjør noe med deg å slippe alt man har i hendene for å sluke sol.

De aller tøffeste nøyer seg ikke med dette. De aller tøffeste sliter seg gjennom tuster og vegetasjonen for å bestige "brattabakkjen". Dette krever sin mann. Dersom man fullfører ferden får man lønn for strevet. For ved regnbuens ende ligger stupebrettet og frister i solen.
Guttene stuper mens jentene sitter brune igjen og gisper. "Gjør en salto da".

Andre finner veien til "stupet". "Det er 8 meter ned", hevder noen. Andre hevder det er 13. Det eneste folk er enig om er at det er høyt. Skyhøyt. Og dess lenger man står på kanten, dess lenger blir hoppet. Men har man først gått opp må man komme ned igjen. Luftveien. Det er ingen skam så stor som å trekke seg. Det er for sent å snu. Man kaster seg, og glemmer frykten. Den eneste følelsen som tar plass i hodet er lettelsen. Lettelsen fra å unnslippe mengdens blikk.

Som et siste punkt på programmet ligger "temptation island" midt i vanngapet. 3 kvadratmeter med sol og vann. Ligger man seg opp her kan man være sikker på å bli spylt. Ingen ting som å ta bomben over en halvdøsig jente i bikini som "akkurat var blitt tørr". Her er alle lik for loven. Her er det likegyldig om man er jente eller gutt/ voksen eller ung, ja selv kjent eller ukjent.
Bursdag ble en tid planlagt på dette stedet. Med Champagne og kake. Eneste hinder var at jubeldagen fant sted i februar.