Tallets Magi

Tallsystemet vårt er fantastisk; se bare her.

La oss først ta vårt kjente å kjære 60-talls system; klokken. 22:10, intet problem: ti over ti. Ser du hvordan 22 nå uttales 10? Spennende.

Om uret viser 22:59 derimot skal dette utales ”ett minutt på elleve.”. Så 22 kan altså uttales ti og elleve. Det er få som fremdeles sier 22.

Minuttet senere ser vi imidlertid tallet 23:00. 60 går bort og blir erstattet av 0. Rart hvordan 60 ble valget som ”klokkens hundre”.

Hadde uret vist 23:59 hadde dette blitt ”ett minutt på tolv”, men om et minutt er ikke klokken 24:00, den er nemlig 00:00. Tallene til høyre side av prikkene går mot 60, mens tallene til venstre snur ved 24. Dette er kanskje for det beste, for om klokken hadde nådd 25, hadde den da vert ”en kvart”? For 25 kan jo i noen tilfeller være ”en fjerdedel”, selv om dette tallet er mindre enn 1. Det man lærte på barneskolen om at krokodillen gaper over 25 siden dette er større enn 1 stemmer altså ikke: 25<1.

Men for at ”høyresiden” skal nå 60, må den ha vert 59, så ”høyre for høyre kan bli 9, mens ”venstre for høyre” aldri når høyere enn 5. På andre siden blir ”høyre for venstre” 9 dersom det står 1 til ”venstre for venstre”, og 3 dersom det står 2 til ”venstre for venstre”. Mens ”venstre for venstre” selv aldri blir større enn lusne 2.

At 00:00 er et faktisk klokkeslett er også ganske merkelig. I matematisk sammenheng er dette ingenting. Men på klokken er altså dette døgnets minst virksomme time. Dette skal aldri utales 0, men 12. Og er det 00:00, eller 12:00 som er kjente ”i tolvte time”? og hva er ”grevens tid”?

Etter 360 slike ”24-timere” har det passert 1 år. Dette gjør at vi også har et 36-talls system. Dette virket lenge logisk for meg i og med at de gamle matematikerne fant det naturlig å velge 360 som det naturlige nullpunkt ved rundingen (!!!). Men hva hvert 4. år, har rundingen da bare 359 dager? Og i så tilfellet: er dette fordi hver 4. sirkel er slik, eller er alle sirkler slik hvert 4. år?

Dersom klokken står på 00:10 er det få av oss som vil bestride at klokken nå er ”ti over”. Skal man tro binære tall er nå tallet 2. Raske hjerner tenker nå sikkert at dersom 10 er 2, så må 100 være 3, eller i mest kompliserte tilfellet 20 (100/5). 100 blir 4. Og om du nå tenker det kommer til å bli ufordelaktig høye tall jo lenger opp man kommer på vår tallstige: 1 000 000 er ikke alltid en million, men 64.

”Det er heldigvis ikke ofte jeg får bruk for læren om binære tall” sier du kanskje, ”vanlige tall er logisk”. Vel, tenk deg nå at du skal på butikken og kjøpe noe for 11,70. Du betaler ikke elleve kroner og sytti øre, nei du betaler elleve kroner og femti øre. Man rundet her ned. Men hva om summen faller på 11,75? Jeg spør som Ask og Embla: ”opp eller ned”?

Rundes det ned kan dette skrives 11,50, men vær forsiktig: det kan i denne sammenheng ikke uttales ”elleve og en halv”. ,50 er ikke lenger en halv. Prøv selv, og hør hvor rart det høres ut: ”elleve og en halv krone”.

Til tross for dette er 11 et ganske greit tall. Det blir verre med en gang ”storetallet” runder 2. ”tyve”, eller ”tjue” om man vil. Hvor kommer denne lyden fra? 30, 40, 50, alle disse er naturlige ord av sin verdi: ”5 ganger 10”. Men ”tju ganger e”? Og dersom man finner 29, er dette ”tjueni”, eller ”ni og tjue”?

Og for å gjøre alt enklere er det også ”dusinet” enda i bruk. Her er det logisk å begynne å telle på nytt ved 12. Man kjøper ikke 12 roser, man kjøper ”et dusin”. Hva så om man kjøper 28 roser, kjøper man da virkelig 28 roser, eller kjøper man 2,33 dusin?

Men fortvil ikke, det er bare ved blomsterkjøp dette ser ut til å være et problem. Har du noen gang hørt noen har kjøpt ”et halvt dusin øl”? Man kjøper ”en sekser” (ikke 5 og 10 øl, men 6 og 12).

Alt du nå har lest om er såkalte ”arabertall”, kanskje ”romertall” vil gjøre alt enklere? La oss ta et tall (eller skal dette regnes som bokstav) som har stor betydning for oss nordmenn: V. Man kunne kanskje talt oss bakover i alfabetet å funnet oss frem til bokstaven 22 for V, men dette skal leses 5. 22 skal nemlig skrives XXII.

Uansett om du lærer deg alle disse reglene, og helt sikkert flere til, kommer tallene til å fortsette å overaske deg. For om man er heldig med konjunkturene er ikke 100 kroner 100 kroner til neste år, nei i løpet av 360 dager kan dette tallet ha steget til 140. Og dette uten bankens 2 % pro anno. 100=140.

Etter dette bør det vel ikke være noe problem å forstå Einsteins teorier om at tid er relativt?

Et moderne kastesystem

Alle kulturer utenfor den vestlige har opplevd hard kritikk i lang tid. Det er liksom noe galt med dem som ikke tenker og handler slik som "vi" gjør. Og klart vi støtter et demokrati der alle begynner med blanke ark og kan selv velge sin egen sti. Eller?

La oss først begynne med verdens mektigste menneske. Presidenten for USA og den frie verden. W. Bush har en gang for alle bevist at hvem som helst kan ved litt insats smukke seg med den tittelen. Så lenge man har de rette kontaktene selvfølgelig. Hadde det ikke vært for far hadde det nok ikke USAs president opplevd så lav popularitet den dag idag. Og hadde det ikke vært for far hadde ikke bror styrt skuten på grunn i Florida.
Og hvem har vel ikke hørt om Edward, John F. og Robert Kennedy. Tenk deg diskusjonene rundt middagsbordet sent på 20-tallet i Massachusets. Heftig.

Dette er selvfølgelig ekstreme tilfeller. Det som inponerer meg mer er hvordan vi selv finner vår plass i systemet uten et piskeslag av makt. Vennene mine er et nærliggende eksempel. Dag Jordal er elektrolærer, og hvor velger Elisabeth sine fire gyldne år? Samme sted som sin kjære bror. På TAFF Elektro.
Hanne Julie er heller ingen unntak. Etter 20 år med historier fra helsevesenet servert fra sin egen mor er hun fast bestemt på å velge sykepleien. Moren må virkelig like det hun gjør.
Vi har to etternølere i Christopher og Reidar, men før jeg ser dem med masterdiplomer i andre fag skal det mye til for å overbevise meg om at de ikke velger henholdsvis odontologi og ingeniøren. Merk mine ord, Reidar kommer til å følge samme vei som Steinar har ledet både Erlend og Snorre inn i før ham. Og om fem år blir det ingen åpne smil mot Christopher. Vær du sikker.

Så lås inne dine barn, for om fire år når jeg ikke får rettskappen min kommer jeg til en videregående skole nær deg og begynner undervisningen i lovens fiffige paragrafer. Og med Simons krasse uttalelser om ballens magi ville det overraske meg om han ikke blir den nye dommer-Hauge.

Kommentaren

Man kjeder seg, men er for lat til å skrive en ny bloggpost. Da er det mye lettere å legge inn en kommentar.

Fire linjer med mer eller mindre konstruktiv kritikk blir medelt bak et utspekulert nickname. Positiv eller negativ feedback, skriften forteller det samme: jeg har lest posten din.
Og skriften er kjærkommen. Selv hvor mye tankene dine blir slaktet er det noen som har tatt seg bryet å lest alt sammen. Selv om kritikken noen ganger er vell krass.

Etter en lang og gjennomtenkt post om tall var Christophers sensur hard: "Marius: søk hjelp".
Etter jeg forteller intime detaljer fra toalettbåsen får svarer Eirik "Faen du e minty...." Skulle ikke tro dette var så kontroversielt?
Men verst av alt var nok når jeg med brask og bram skrev post i sirkelkomposisjon tittulert "neste post". Simons sarkastiske tunge uttalte enkelt og brutalt: "seriøst marius, kan du fortelle den historien........ ÈN gang til?". Et arr i bloggen.

Det hender en sjelden gang at et hyggelig ord eller to kommer på avveie og havner i min kommetarboks. Og da oftest fra det myke kjønn. Det er når man får kommetarer som "Eg lika bloggen din, Marius!" fra Ingrid man fortsetter tankepornografiet. Det er etter en heller laber post ved semesterslutt at eneste kommetar publisert er Mortens "Vel talt" man klør i fingrene. Det er når Reidar så fint sier "Marius, you amase me" man husker hvorfor man hoppet på bloggkarrusellen. Det handler om respekt.

Multilong

Det var 2005, det var mai og det var russetid. Jeg våknet til Voss hudflidskole sin humanitæraksjon. Overprisede, ubrukelige pins solgt av bakfulle ungdommer i kostymer.
Atle og meg fant fort ut at dersom man ikke var jente med dyp utrigning var ingen interesert i å kjøpe noe som helst fra noen av oss. Det var da ideen kom. Det var da vi oppdaget multilongen.

Det begynte rolig som ballong i ballong. Etterfulgt av ballong i ballong i ballong. For så å utvikle den fantastiske vann i ballong, i ballong i ballong. Ballongen kunne nå sprekke tre ganger før man ble våt. Fantastisk.

Dagene gikk, og til tross for et mye omtalt stønt ble ingen endring gjort i praktis. Ikke på lenge, ikke før Irem fylte 20. Forholdene var perfekte. Vi hadde ballonger, vi hadde pumpe og vi var oppspilte. Denne gangen skulle rekorden brytes. Ballong i ballong gikk greit. Ja med pumpen var til og med tangeringen ballong i ballong i ballong en lek. Lykken var stor da vi i de sene kveldstider klarte å pakke fem ballonger sammen til rekordballongen.

Etter mange 80-talls sclagers kom det uungåelige forslaget. Atle kom med 6 lufttomme ballonger i hendene og et innbydende blikk. Kunne det la seg gjøres?
Det tok tid. Det tok krefter. Men etter mye arbeid hadde vi klart å putte fem ballonger inn i ytterballongen. Nå var det tid for pumpe. Trykket var stort, og pumpen tung. Men da først ballongen ga etter var den ikke helt sikker på hva farge den skulle ha. For inne i den gule ballongen var alle regnbuens farger (kanskje med unntak av fiolett og indigo).
Ballongen var merkelig. Men mest av alt var ballongen tung. For denne ballongen falt 6 ganger så fort til bakken som en vanlig ballong. Og sprakk den en gang hadde den 5 liv igjen. Multilongen var komplett!

Tenk om denne tankegangen kunne komme andre produkter til gode. Tenk den usprekkelige kondomen, eller enda bedre. Tenk den senteksploderende bombe. Bomben kan slippes over fem storbyer før den sprenger den sjette byen. Krigens ofre hadde sunket til en sjettedel. En drøm? Ja. Men absolutt mulig.

Skje

Jeg våknet idag til et vær som lokket av både genser og t-skjorte. Lykkelig! Sommeren har kommet.
Kristoffer var ikke mer enn åtte siffer unna, og en avtale om prince-is på bon appetit ble gyldig inngått. Han holdt sin del av avtalen, og isen ble kjøpt. Det som irriterer meg er altså ikke Kristoffer sin håndtering. Det er isen. Det vil si, det er skjeen.

For med på kjøpet av en middels stor prince-is med strø får jeg altså med en liten rød plastskje. Uten å tenke over det begynner jeg å grave meg ned i den kalde massen som fyller vaffelkjeksen. Det er først halveis det slår meg at jeg har suttet på denne unødvendige biten av plast.
Gjør skjeen isen lettere å spise? Nei. Blir isen bedre av dette redskapet? Nei, tvert om. Som førsmak til hver eneste bit av denne sukrete herligheten lades munnen opp med smaken av plast. Skuffende og unødvendig.

Hvem kan med hånden på hjerte si at denne unedbrytbare tingesten har en nyttig funksjon med softis? Hvem fant på å helt ukritisk dele ut plastpinner til enhver idiot som bruker 27 kroner på å kjøle ned hodet?

Mitt budskap til dere lesere er enkelt; tenk gjennom om du virkelig har lyst på denne ekstra klumpen med boss før den hemmer din sommeropplevelse.

Neste post

Jeg våkner ikke før 11:00. Sjekker bloggen min, ingen nye kommetarer. Kanskje ikke så rart da jeg ikke har postet noe nytt. Ikke på lenge. Ikke siden tirsdag.
Jeg har ikke vert for opptatt. Jeg har ikke vert ute i det fraværende været. Jeg har rett og slett bare ikke evnet.

Jeg begynte først på en post som jeg tittulerte Konger av Knarvik. Der presenterte jeg 10 av grunnene til at jeg finner denne bygdebyen Nordens smaragd. Den ble for lang, og ikke mye interesang.

Etter denne mislykkede posten gikk jeg tom. Både en og to dager gikk, men ikke noen av tankene mine var verdig forevigelse på verdensveven. Jeg sto opp tredje dagen, fremdeles helt blank. Kanskje jeg aldri mer klarer å blogge? Kanskje jeg ikke har noe spennende å fortelle omverdenen? Kanskje jeg bare ikke er interesang nok for egen blogg? Jeg nektet å godta hypotesen, men fant enda ingen ting å poste. http://www.lasserocks.blogspot.com oppdaterer to ganger om dagen, men det er altså nå stille på tredje dagen i min verden. Jeg legger meg på tap.

Jeg våkner som jeg sovnet og tenker med meg selv at dersom jeg bare får postet den vanskelige sperrebloggen, så er jeg på skinner igjen. Jeg er overbevist om at alt blir lettere imorgen. Skriv det som fyller ditt hode Marius. Så jeg sitter meg tilbake, og begynner å taste helt ukritisk. Skriver fra toppen av hodet.

"Jeg våkner ikke før 11:00. Sjekker bloggen min, ingen nye kommentarer.
Kanskje ikke så rart da jeg ikke har postet noe nytt. Ikke på lenge. Ikke siden tirsdag."

Hodet mitt åpnes for dem som finner det for godt å lese tankene mine. Gratis, pluss strøm. Skuldrene senkes og pulsen synker.

"Jeg har ikke vert for opptatt. Jeg har ikke vert ute i det fraværende været. Jeg har rett og slett bare ikke evnet."

Resten, som de sier, er historie. Svart på sand. Og hva har bildet med denne posten å gjøre? Ingen verdens ting. Men fint er det alikevell.

Edens Oase

Få plasser på vår jord er like idyllisk som Hillandsvannet. Som en våt skatt ligger den gjemt mellom skog og fjell. Her er det ingen som snakker om eksamen eller arbeid. Her er det ingen som bekymrer seg over rentestigning eller inflasjon. Her står tiden stille.

Først ser man stranden med smilende barn. Ja småbarnsfamilier i hele Nordhordland finner det overflødig med flybilletten til syden da alt man kan drømme om av et ferieparadis ligger bare et stenkast unna regionsenteret Knarvik.
Her er ikke naboen lenger han som aldri klipper hekken. Her er han foreldre til barnas venner. Det gjør noe med deg å slippe alt man har i hendene for å sluke sol.

De aller tøffeste nøyer seg ikke med dette. De aller tøffeste sliter seg gjennom tuster og vegetasjonen for å bestige "brattabakkjen". Dette krever sin mann. Dersom man fullfører ferden får man lønn for strevet. For ved regnbuens ende ligger stupebrettet og frister i solen.
Guttene stuper mens jentene sitter brune igjen og gisper. "Gjør en salto da".

Andre finner veien til "stupet". "Det er 8 meter ned", hevder noen. Andre hevder det er 13. Det eneste folk er enig om er at det er høyt. Skyhøyt. Og dess lenger man står på kanten, dess lenger blir hoppet. Men har man først gått opp må man komme ned igjen. Luftveien. Det er ingen skam så stor som å trekke seg. Det er for sent å snu. Man kaster seg, og glemmer frykten. Den eneste følelsen som tar plass i hodet er lettelsen. Lettelsen fra å unnslippe mengdens blikk.

Som et siste punkt på programmet ligger "temptation island" midt i vanngapet. 3 kvadratmeter med sol og vann. Ligger man seg opp her kan man være sikker på å bli spylt. Ingen ting som å ta bomben over en halvdøsig jente i bikini som "akkurat var blitt tørr". Her er alle lik for loven. Her er det likegyldig om man er jente eller gutt/ voksen eller ung, ja selv kjent eller ukjent.
Bursdag ble en tid planlagt på dette stedet. Med Champagne og kake. Eneste hinder var at jubeldagen fant sted i februar.