Multilong

Det var 2005, det var mai og det var russetid. Jeg våknet til Voss hudflidskole sin humanitæraksjon. Overprisede, ubrukelige pins solgt av bakfulle ungdommer i kostymer.
Atle og meg fant fort ut at dersom man ikke var jente med dyp utrigning var ingen interesert i å kjøpe noe som helst fra noen av oss. Det var da ideen kom. Det var da vi oppdaget multilongen.

Det begynte rolig som ballong i ballong. Etterfulgt av ballong i ballong i ballong. For så å utvikle den fantastiske vann i ballong, i ballong i ballong. Ballongen kunne nå sprekke tre ganger før man ble våt. Fantastisk.

Dagene gikk, og til tross for et mye omtalt stønt ble ingen endring gjort i praktis. Ikke på lenge, ikke før Irem fylte 20. Forholdene var perfekte. Vi hadde ballonger, vi hadde pumpe og vi var oppspilte. Denne gangen skulle rekorden brytes. Ballong i ballong gikk greit. Ja med pumpen var til og med tangeringen ballong i ballong i ballong en lek. Lykken var stor da vi i de sene kveldstider klarte å pakke fem ballonger sammen til rekordballongen.

Etter mange 80-talls sclagers kom det uungåelige forslaget. Atle kom med 6 lufttomme ballonger i hendene og et innbydende blikk. Kunne det la seg gjøres?
Det tok tid. Det tok krefter. Men etter mye arbeid hadde vi klart å putte fem ballonger inn i ytterballongen. Nå var det tid for pumpe. Trykket var stort, og pumpen tung. Men da først ballongen ga etter var den ikke helt sikker på hva farge den skulle ha. For inne i den gule ballongen var alle regnbuens farger (kanskje med unntak av fiolett og indigo).
Ballongen var merkelig. Men mest av alt var ballongen tung. For denne ballongen falt 6 ganger så fort til bakken som en vanlig ballong. Og sprakk den en gang hadde den 5 liv igjen. Multilongen var komplett!

Tenk om denne tankegangen kunne komme andre produkter til gode. Tenk den usprekkelige kondomen, eller enda bedre. Tenk den senteksploderende bombe. Bomben kan slippes over fem storbyer før den sprenger den sjette byen. Krigens ofre hadde sunket til en sjettedel. En drøm? Ja. Men absolutt mulig.

Skje

Jeg våknet idag til et vær som lokket av både genser og t-skjorte. Lykkelig! Sommeren har kommet.
Kristoffer var ikke mer enn åtte siffer unna, og en avtale om prince-is på bon appetit ble gyldig inngått. Han holdt sin del av avtalen, og isen ble kjøpt. Det som irriterer meg er altså ikke Kristoffer sin håndtering. Det er isen. Det vil si, det er skjeen.

For med på kjøpet av en middels stor prince-is med strø får jeg altså med en liten rød plastskje. Uten å tenke over det begynner jeg å grave meg ned i den kalde massen som fyller vaffelkjeksen. Det er først halveis det slår meg at jeg har suttet på denne unødvendige biten av plast.
Gjør skjeen isen lettere å spise? Nei. Blir isen bedre av dette redskapet? Nei, tvert om. Som førsmak til hver eneste bit av denne sukrete herligheten lades munnen opp med smaken av plast. Skuffende og unødvendig.

Hvem kan med hånden på hjerte si at denne unedbrytbare tingesten har en nyttig funksjon med softis? Hvem fant på å helt ukritisk dele ut plastpinner til enhver idiot som bruker 27 kroner på å kjøle ned hodet?

Mitt budskap til dere lesere er enkelt; tenk gjennom om du virkelig har lyst på denne ekstra klumpen med boss før den hemmer din sommeropplevelse.

Neste post

Jeg våkner ikke før 11:00. Sjekker bloggen min, ingen nye kommetarer. Kanskje ikke så rart da jeg ikke har postet noe nytt. Ikke på lenge. Ikke siden tirsdag.
Jeg har ikke vert for opptatt. Jeg har ikke vert ute i det fraværende været. Jeg har rett og slett bare ikke evnet.

Jeg begynte først på en post som jeg tittulerte Konger av Knarvik. Der presenterte jeg 10 av grunnene til at jeg finner denne bygdebyen Nordens smaragd. Den ble for lang, og ikke mye interesang.

Etter denne mislykkede posten gikk jeg tom. Både en og to dager gikk, men ikke noen av tankene mine var verdig forevigelse på verdensveven. Jeg sto opp tredje dagen, fremdeles helt blank. Kanskje jeg aldri mer klarer å blogge? Kanskje jeg ikke har noe spennende å fortelle omverdenen? Kanskje jeg bare ikke er interesang nok for egen blogg? Jeg nektet å godta hypotesen, men fant enda ingen ting å poste. http://www.lasserocks.blogspot.com oppdaterer to ganger om dagen, men det er altså nå stille på tredje dagen i min verden. Jeg legger meg på tap.

Jeg våkner som jeg sovnet og tenker med meg selv at dersom jeg bare får postet den vanskelige sperrebloggen, så er jeg på skinner igjen. Jeg er overbevist om at alt blir lettere imorgen. Skriv det som fyller ditt hode Marius. Så jeg sitter meg tilbake, og begynner å taste helt ukritisk. Skriver fra toppen av hodet.

"Jeg våkner ikke før 11:00. Sjekker bloggen min, ingen nye kommentarer.
Kanskje ikke så rart da jeg ikke har postet noe nytt. Ikke på lenge. Ikke siden tirsdag."

Hodet mitt åpnes for dem som finner det for godt å lese tankene mine. Gratis, pluss strøm. Skuldrene senkes og pulsen synker.

"Jeg har ikke vert for opptatt. Jeg har ikke vert ute i det fraværende været. Jeg har rett og slett bare ikke evnet."

Resten, som de sier, er historie. Svart på sand. Og hva har bildet med denne posten å gjøre? Ingen verdens ting. Men fint er det alikevell.

Edens Oase

Få plasser på vår jord er like idyllisk som Hillandsvannet. Som en våt skatt ligger den gjemt mellom skog og fjell. Her er det ingen som snakker om eksamen eller arbeid. Her er det ingen som bekymrer seg over rentestigning eller inflasjon. Her står tiden stille.

Først ser man stranden med smilende barn. Ja småbarnsfamilier i hele Nordhordland finner det overflødig med flybilletten til syden da alt man kan drømme om av et ferieparadis ligger bare et stenkast unna regionsenteret Knarvik.
Her er ikke naboen lenger han som aldri klipper hekken. Her er han foreldre til barnas venner. Det gjør noe med deg å slippe alt man har i hendene for å sluke sol.

De aller tøffeste nøyer seg ikke med dette. De aller tøffeste sliter seg gjennom tuster og vegetasjonen for å bestige "brattabakkjen". Dette krever sin mann. Dersom man fullfører ferden får man lønn for strevet. For ved regnbuens ende ligger stupebrettet og frister i solen.
Guttene stuper mens jentene sitter brune igjen og gisper. "Gjør en salto da".

Andre finner veien til "stupet". "Det er 8 meter ned", hevder noen. Andre hevder det er 13. Det eneste folk er enig om er at det er høyt. Skyhøyt. Og dess lenger man står på kanten, dess lenger blir hoppet. Men har man først gått opp må man komme ned igjen. Luftveien. Det er ingen skam så stor som å trekke seg. Det er for sent å snu. Man kaster seg, og glemmer frykten. Den eneste følelsen som tar plass i hodet er lettelsen. Lettelsen fra å unnslippe mengdens blikk.

Som et siste punkt på programmet ligger "temptation island" midt i vanngapet. 3 kvadratmeter med sol og vann. Ligger man seg opp her kan man være sikker på å bli spylt. Ingen ting som å ta bomben over en halvdøsig jente i bikini som "akkurat var blitt tørr". Her er alle lik for loven. Her er det likegyldig om man er jente eller gutt/ voksen eller ung, ja selv kjent eller ukjent.
Bursdag ble en tid planlagt på dette stedet. Med Champagne og kake. Eneste hinder var at jubeldagen fant sted i februar.

Nachspiel på seks hjul

Klokken er 03:10, utolmodige blikk blir sendt mot Galleriet: "Han skulle vert her nå". Men bussen kommer. Hver lørdag, hver uke, hvert år.
Døren åpnes og ung- og ikke fult så ungdommer bestiger de siste tre trappetrinnene som skal føre dem i egen seng.
"Det var godt du kom nå, jeg var bekymret for deg" sier bussjåføren og smiler til kveldens siste passasjer. Svaret lar ikke vente på seg: "ville jeg noen gang mistet deg?"

Bussen fylles fra bak og mot frem. De aller tøffeste våger seg på fem-raderen ved bussens ende. Oss andre må nøye oss med tosetere, akkurat plass til deg og kveldens utvalgte. Det være seg venn eller kjæreste, eller kanskje man er litt usikker på hva merkelapp man kan sette på jenten i nabostolen? En time og 28km. senere er ting klarere. La oss håpe hjulene triller din vei.

Det er her, på byløypens siste punkt at venner er venner. Det er her man treffer sine sambygninger. Det er her tårene, latteren og sangstrofene henger løst. Man er hjemme nå.
Pubhistoriene blir delt, jenteskrønene blir fortalt og gammelt vennskap blir behandlet. "Petter, jeg har ikke sett deg siden... ungdomskolen!" Nattbussen er som Norhordlands Tore Strømøy. Alltid på rett spor.

Bassen slår ikke like hardt og lyset er fast. Først nå kan man sleppe garden, først nå er man blandt venner. For her har alle samme mål, det er det eviglysende shell skiltet som driver nordhordlendingene som møll mot lampen. "Du skal vel på Selecten, Kåre?" Svaret er bekreftende "klart jeg skal på Selecten!"

Bussen tumler seg innom Tellevik, og her får man det første glimtet av reisens ende. Knarvik lyser opp som en varsellykt om at det er en hel uke til neste gang. Men først skal broen passeres. Trafikkpredikanter i HSD hevdet at ved bomstopp ville nattbussen miste sin funksjon. Folk ville vende sin gamle venn ryggen når naboen eller sjefen kunne hente dem uten annen utgift enn den bensinen Asconaen klarte å tømme. Vi har vist dem annerledes, vi har vist dem at 80kr. er en liten pris å betale for et rullende nachspiel. Vi har vist dem at varmen mellom venner og mellom bussens seter er verdt mer enn de siste to halvliterene på "musicen".

Bussen rulle mot stasjonen, og venner skilles. Kanskje noen har blitt truffet av Amors piler på veien? Og selv om ikke alt som har blitt sagt om kveldens fangst er like holdbart er et utsagn like sikkert som regnvær i mai: "vi snakkes neste helg".

En portal til Paradis

"Regn-elingane piskar vassrett inn frå vest. Driv nedbøren framfor seg i småbølger over asfalten på "Brunæ". Bussen girar ned, stangar mot vindflagene. Pressar seg ut på milliardprosjektet. Alle nordhordlendingars navlesnor til omverda. Gjennom bussduren klaging frå wire og betong i strid mot vestlandsver.
"Han e` grøv i dag"."

Sitatet er hentet fra Folk i Nordhordland av Nordhordlands gigantiske sønn Erlend Spurkeland og omhandler det som muligens er verdens vakreste samling av stål og betong: Nordhordlandsbroen.

Fra Salhus i sør til Flatøy i nord strekker den seg over Salhusfjorden og er med sine 1614,75 meter Europas største flytebro. Reiser du mot landet i nord ser du Frekhaug med folkehøyskole og indremisjon på passasjersiden. Flytter du blikket mot høyre kan du skue ut over vakre Knarvik i sin majestetiske drakt. Du er på rett vei.

Ti pongtonger på størrelse med fullstore hockey-baner løfter broen, og er samtidig hus for et dyreliv som selv Nilsen ville vert stolt av. Vinden som strekker seg fra fisketorget, og havner så langt som til Osterøy. Ubetalelig. Men dersom du skal betale, må du grave dypt i portemanien. "Milliardprosjekt for strilalandet". Man får det man betaler for.

Bilen er fremme ved broens bredd, men reisen er på ingen måte over. Det er nå den starter. Velger man vest finner mann Meland med roser og golf. Velger man øst er mulighetene uendelige. Fiske på Fedje, fjelltur i Romarheim, "den grøne øya", oljeeventyr på Mongstad og yndige Knarvik.
Kom en dag. Bli et liv. Man blir aldri mett.

-Inspirert av Simon begynner jeg nå en serie av bloggposter der jeg presenterer Nordhordlands vakre krinker og kroker. Stay tuned.