Jenten i natten.

Jeg var sliten etter en lang helg, og kom ikke til Bergen før klokken var passert midnatt søndag. I ekstase over det milde været gikk jeg en tur rundt sentrum da jeg fikk det for meg at å sitte meg inn på Hektors Hybel over en øl, alene i natten ville være koselig.

Jeg går inn, ligger fra meg sekken og jakken min og bestiller en øl. Ser meg rundt i lokalet, og finner at det er nesten tomt. En mann sitter et godt stykke ved siden av meg ved bardisken, noen studiner med sort hår og palestinasjerf ved det ene bordet, og så tre jenter inderst i det ene hjørne. Jeg har ikke satt der lenger enn en slurk i glasset før den ene av hjørnejentene stiller seg ved meg i baren og bestiller en øl. "Sitter du her helt alene?" Denne jenten låser meg med øynene sine, på en slik måte at jeg ikke klarer å ta blikket vekk fra henne hvor flau jeg så måtte være. "Jo, tenke jeg skulle drikke en øl før jeg gikk opp i leiligheten, du skjønner..." "Drikker du en øl bare?" Jenten flakker med blikket. "Jeg..." Enda en gang avbryter hun meg, "det synes jeg var virkelig fint!" Hun skakker litt på hodet, og denne gangen sliter jeg med å holde blikket. "Du virker så... filosofisk" jenten tar en liten slurk før hun forsetter "er du det?" Jeg får akkurat lurt unna blikket et sekund for en slags pause før jeg svarer "nei, kan ikke skryte på meg det". Det blir stillhet en liten stund, og hun holder blikket mitt. Jeg kan ikke annet gjøre enn å se på henne å smile. Det er jeg som bryter stillheten: "Hvem er du her..." Denne gangen er det ikke hun som avbryter, men veninnene. "Ja!" Svarer jenten, ser dypt på meg, og går opp igjen til veninnene."

Jeg sitter igjen i baren mens tankene flyr rundt i hodet. Hva skal jeg gjøre? Jeg må snakke med jenten. Jeg gløtter mot jentene, men ser hun er med veninner. Det er en umulighet for meg å få snakket med jenten ikveld. Men det må da finnes en måte? Svaret kommer etter neste slurk: jeg må få gitt denne jenten nummeret mitt. Jeg leter i sekken og finner en penn, papiret river jeg av en avis som ligger på bardisken. Marius: 48190401. Lappen brettes, og jeg holder den i håndflaten. Hvordan får jeg gitt den til jenten? Jeg må opp til bordet. Jeg kjenner hendene begynner å svette. Idet jeg rekker etter ølglasset kommer Robbie Williams gjennom høytalerene "I’m contemplating thinking about thinking
It’s so frustrating just get another drink in", og jeg sier til meg selv: når klokken viser 00:45 går du opp å gir henne lappen. Klokken blir både 00:30 og 00:35, pusten blir kortere og pulsen stiger. 10 minutter igjen. Men idet jeg drikker siste slurk tar jenten på seg jakken, setter en lucky strike mellom leppene og går mot utgangen. Jeg prøver å virke rolig idet jeg drar igjen sekken og knyter fast jakken, og idet jeg tar første steget mot utgangen snur jenten bak baren seg til meg og sier "du får ha en bra kveld, en filosofisk kveld." Med ett blir jeg flau, men så tenker jeg: hun så det samme som meg. Jeg tenker med meg selv at dette burde senket pulsen min, men det har bare motsatt effekt. Det er nå eller aldri. Jeg går med rak rygg mot samme dør som jenten entret, og da jeg er halveis inne ser jeg skiltet på døren: jenter. Hun gikk på do.

Jeg snur i steget og finner det som faktisk er utgangen mens jeg sier rolig for meg selv: der gikk sjangsen. Jeg går med tunge steg mot torgalmenningen mens jeg tenker på hva som kunne blitt idet jeg hører to lyse stemmer bak meg. Jentene fra hjørnet! Jeg snur og vi går mot hverandre. Jeg finner blikket hennes og ser så dypt jeg kan i øynene hennes idet jeg nermer meg. Pulsen senker seg, og jeg retter meg i ryggen. Here goes nothing: "Vil du ha nummeret mitt?" Hun stopper, ser på meg og svarer "næh... ikke noe særlig." Jeg får haltet ut et "greit" før jeg snur, og hører veninnen le i mørket. Og 50 meter senere ser jeg ingen av dem igjen. Aldri.