Toalettelefon

Jeg dreit meg ut på offentlig toalett idag.

Etter en kort men effektiv økt på lesesal idag var det tid for obligatoriske 12:00 dopausen. Men idag skulle det altså gå galt, så fryktelig, fryktelig galt.

For når jeg først hadde nådd det inn i båsen og hadde satt meg godt til rette hører jeg at mobilen min begynner å ringe. Jeg rekker etter mobilen og ser at det er mor som prøver å nå meg. Perfekt timing! Av åpenbare årsaker velger jeg å la telefonen ringe, men forstår at alle som står utenfor, samt dem som sitter i nabobåsene observerer det hele. Jeg kjenner deres blikk og føler deres tanker, mine medstudenter samt alle tøffe 2-5 klassingene som trolig ikke har lagt merke til meg til nå i semesteret. Men noe sier meg at det er forandret etter dette. Mobilen forsetter å ringe, men jeg tørr enda ikke ta den. Jeg blir sittende som en østers, men ikke av den stumme sorten...

Mobilen kobler omsider om til mobilsvar, og jeg går så distre som bare et to meter høyt menneske kan ut av båsen mot vasken. Slik kan ingen vite at det er min mobil som ringte.

Toalettet er fullt og trangt, og det tar dermed noe tid å få vasket hendene. Jeg kjenner at jeg begynner å svette, men det er ingen som ser min vei. De kan ikke vite det er meg!
Jeg får tørket hendene å rekker mot dørhåndtaket da det skjer igjen; mor ringer meg opp nok en gang. Samtlige snur seg min vei å oppdager de to ringetonene harmoniserer. Men jeg vegrer jeg meg for å innrømme nederlag, og går dermed ut uten å røpe en mine, lyden kommer ikke fra min lomme.

Gud jeg håper de tror jeg er stum!