Et liv i storbyen

Tallets Magi

2009-09-25T05:02:00.000-07:00

Tallsystemet vårt er fantastisk; se bare her.

La oss først ta vårt kjente å kjære 60-talls system; klokken. 22:10, intet problem: ti over ti. Ser du hvordan 22 nå uttales 10? Spennende.

Om uret viser 22:59 derimot skal dette utales ”ett minutt på elleve.”. Så 22 kan altså uttales ti og elleve. Det er få som fremdeles sier 22.

Minuttet senere ser vi imidlertid tallet 23:00. 60 går bort og blir erstattet av 0. Rart hvordan 60 ble valget som ”klokkens hundre”.

Hadde uret vist 23:59 hadde dette blitt ”ett minutt på tolv”, men om et minutt er ikke klokken 24:00, den er nemlig 00:00. Tallene til høyre side av prikkene går mot 60, mens tallene til venstre snur ved 24. Dette er kanskje for det beste, for om klokken hadde nådd 25, hadde den da vert ”en kvart”? For 25 kan jo i noen tilfeller være ”en fjerdedel”, selv om dette tallet er mindre enn 1. Det man lærte på barneskolen om at krokodillen gaper over 25 siden dette er større enn 1 stemmer altså ikke: 25<1.

Men for at ”høyresiden” skal nå 60, må den ha vert 59, så ”høyre for høyre kan bli 9, mens ”venstre for høyre” aldri når høyere enn 5. På andre siden blir ”høyre for venstre” 9 dersom det står 1 til ”venstre for venstre”, og 3 dersom det står 2 til ”venstre for venstre”. Mens ”venstre for venstre” selv aldri blir større enn lusne 2.

At 00:00 er et faktisk klokkeslett er også ganske merkelig. I matematisk sammenheng er dette ingenting. Men på klokken er altså dette døgnets minst virksomme time. Dette skal aldri utales 0, men 12. Og er det 00:00, eller 12:00 som er kjente ”i tolvte time”? og hva er ”grevens tid”?

Etter 360 slike ”24-timere” har det passert 1 år. Dette gjør at vi også har et 36-talls system. Dette virket lenge logisk for meg i og med at de gamle matematikerne fant det naturlig å velge 360 som det naturlige nullpunkt ved rundingen (!!!). Men hva hvert 4. år, har rundingen da bare 359 dager? Og i så tilfellet: er dette fordi hver 4. sirkel er slik, eller er alle sirkler slik hvert 4. år?

Dersom klokken står på 00:10 er det få av oss som vil bestride at klokken nå er ”ti over”. Skal man tro binære tall er nå tallet 2. Raske hjerner tenker nå sikkert at dersom 10 er 2, så må 100 være 3, eller i mest kompliserte tilfellet 20 (100/5). 100 blir 4. Og om du nå tenker det kommer til å bli ufordelaktig høye tall jo lenger opp man kommer på vår tallstige: 1 000 000 er ikke alltid en million, men 64.

”Det er heldigvis ikke ofte jeg får bruk for læren om binære tall” sier du kanskje, ”vanlige tall er logisk”. Vel, tenk deg nå at du skal på butikken og kjøpe noe for 11,70. Du betaler ikke elleve kroner og sytti øre, nei du betaler elleve kroner og femti øre. Man rundet her ned. Men hva om summen faller på 11,75? Jeg spør som Ask og Embla: ”opp eller ned”?

Rundes det ned kan dette skrives 11,50, men vær forsiktig: det kan i denne sammenheng ikke uttales ”elleve og en halv”. ,50 er ikke lenger en halv. Prøv selv, og hør hvor rart det høres ut: ”elleve og en halv krone”.

Til tross for dette er 11 et ganske greit tall. Det blir verre med en gang ”storetallet” runder 2. ”tyve”, eller ”tjue” om man vil. Hvor kommer denne lyden fra? 30, 40, 50, alle disse er naturlige ord av sin verdi: ”5 ganger 10”. Men ”tju ganger e”? Og dersom man finner 29, er dette ”tjueni”, eller ”ni og tjue”?

Og for å gjøre alt enklere er det også ”dusinet” enda i bruk. Her er det logisk å begynne å telle på nytt ved 12. Man kjøper ikke 12 roser, man kjøper ”et dusin”. Hva så om man kjøper 28 roser, kjøper man da virkelig 28 roser, eller kjøper man 2,33 dusin?

Men fortvil ikke, det er bare ved blomsterkjøp dette ser ut til å være et problem. Har du noen gang hørt noen har kjøpt ”et halvt dusin øl”? Man kjøper ”en sekser” (ikke 5 og 10 øl, men 6 og 12).

Alt du nå har lest om er såkalte ”arabertall”, kanskje ”romertall” vil gjøre alt enklere? La oss ta et tall (eller skal dette regnes som bokstav) som har stor betydning for oss nordmenn: V. Man kunne kanskje talt oss bakover i alfabetet å funnet oss frem til bokstaven 22 for V, men dette skal leses 5. 22 skal nemlig skrives XXII.

Uansett om du lærer deg alle disse reglene, og helt sikkert flere til, kommer tallene til å fortsette å overaske deg. For om man er heldig med konjunkturene er ikke 100 kroner 100 kroner til neste år, nei i løpet av 360 dager kan dette tallet ha steget til 140. Og dette uten bankens 2 % pro anno. 100=140.

Etter dette bør det vel ikke være noe problem å forstå Einsteins teorier om at tid er relativt?

Et moderne kastesystem

2006-08-25T04:54:00.000-07:00

Alle kulturer utenfor den vestlige har opplevd hard kritikk i lang tid. Det er liksom noe galt med dem som ikke tenker og handler slik som "vi" gjør. Og klart vi støtter et demokrati der alle begynner med blanke ark og kan selv velge sin egen sti. Eller?

La oss først begynne med verdens mektigste menneske. Presidenten for USA og den frie verden. W. Bush har en gang for alle bevist at hvem som helst kan ved litt insats smukke seg med den tittelen. Så lenge man har de rette kontaktene selvfølgelig. Hadde det ikke vært for far hadde det nok ikke USAs president opplevd så lav popularitet den dag idag. Og hadde det ikke vært for far hadde ikke bror styrt skuten på grunn i Florida.
Og hvem har vel ikke hørt om Edward, John F. og Robert Kennedy. Tenk deg diskusjonene rundt middagsbordet sent på 20-tallet i Massachusets. Heftig.

Dette er selvfølgelig ekstreme tilfeller. Det som inponerer meg mer er hvordan vi selv finner vår plass i systemet uten et piskeslag av makt. Vennene mine er et nærliggende eksempel. Dag Jordal er elektrolærer, og hvor velger Elisabeth sine fire gyldne år? Samme sted som sin kjære bror. På TAFF Elektro.
Hanne Julie er heller ingen unntak. Etter 20 år med historier fra helsevesenet servert fra sin egen mor er hun fast bestemt på å velge sykepleien. Moren må virkelig like det hun gjør.
Vi har to etternølere i Christopher og Reidar, men før jeg ser dem med masterdiplomer i andre fag skal det mye til for å overbevise meg om at de ikke velger henholdsvis odontologi og ingeniøren. Merk mine ord, Reidar kommer til å følge samme vei som Steinar har ledet både Erlend og Snorre inn i før ham. Og om fem år blir det ingen åpne smil mot Christopher. Vær du sikker.

Så lås inne dine barn, for om fire år når jeg ikke får rettskappen min kommer jeg til en videregående skole nær deg og begynner undervisningen i lovens fiffige paragrafer. Og med Simons krasse uttalelser om ballens magi ville det overraske meg om han ikke blir den nye dommer-Hauge.

Kommentaren

2006-07-02T04:31:00.000-07:00

Man kjeder seg, men er for lat til å skrive en ny bloggpost. Da er det mye lettere å legge inn en kommentar.

Fire linjer med mer eller mindre konstruktiv kritikk blir medelt bak et utspekulert nickname. Positiv eller negativ feedback, skriften forteller det samme: jeg har lest posten din.
Og skriften er kjærkommen. Selv hvor mye tankene dine blir slaktet er det noen som har tatt seg bryet å lest alt sammen. Selv om kritikken noen ganger er vell krass.

Etter en lang og gjennomtenkt post om tall var Christophers sensur hard: "Marius: søk hjelp".
Etter jeg forteller intime detaljer fra toalettbåsen får svarer Eirik "Faen du e minty...." Skulle ikke tro dette var så kontroversielt?
Men verst av alt var nok når jeg med brask og bram skrev post i sirkelkomposisjon tittulert "neste post". Simons sarkastiske tunge uttalte enkelt og brutalt: "seriøst marius, kan du fortelle den historien........ ÈN gang til?". Et arr i bloggen.

Det hender en sjelden gang at et hyggelig ord eller to kommer på avveie og havner i min kommetarboks. Og da oftest fra det myke kjønn. Det er når man får kommetarer som "Eg lika bloggen din, Marius!" fra Ingrid man fortsetter tankepornografiet. Det er etter en heller laber post ved semesterslutt at eneste kommetar publisert er Mortens "Vel talt" man klør i fingrene. Det er når Reidar så fint sier "Marius, you amase me" man husker hvorfor man hoppet på bloggkarrusellen. Det handler om respekt.

Multilong

2006-06-29T11:20:00.000-07:00

Det var 2005, det var mai og det var russetid. Jeg våknet til Voss hudflidskole sin humanitæraksjon. Overprisede, ubrukelige pins solgt av bakfulle ungdommer i kostymer.
Atle og meg fant fort ut at dersom man ikke var jente med dyp utrigning var ingen interesert i å kjøpe noe som helst fra noen av oss. Det var da ideen kom. Det var da vi oppdaget multilongen.

Det begynte rolig som ballong i ballong. Etterfulgt av ballong i ballong i ballong. For så å utvikle den fantastiske vann i ballong, i ballong i ballong. Ballongen kunne nå sprekke tre ganger før man ble våt. Fantastisk.

Dagene gikk, og til tross for et mye omtalt stønt ble ingen endring gjort i praktis. Ikke på lenge, ikke før Irem fylte 20. Forholdene var perfekte. Vi hadde ballonger, vi hadde pumpe og vi var oppspilte. Denne gangen skulle rekorden brytes. Ballong i ballong gikk greit. Ja med pumpen var til og med tangeringen ballong i ballong i ballong en lek. Lykken var stor da vi i de sene kveldstider klarte å pakke fem ballonger sammen til rekordballongen.

Etter mange 80-talls sclagers kom det uungåelige forslaget. Atle kom med 6 lufttomme ballonger i hendene og et innbydende blikk. Kunne det la seg gjøres?
Det tok tid. Det tok krefter. Men etter mye arbeid hadde vi klart å putte fem ballonger inn i ytterballongen. Nå var det tid for pumpe. Trykket var stort, og pumpen tung. Men da først ballongen ga etter var den ikke helt sikker på hva farge den skulle ha. For inne i den gule ballongen var alle regnbuens farger (kanskje med unntak av fiolett og indigo).
Ballongen var merkelig. Men mest av alt var ballongen tung. For denne ballongen falt 6 ganger så fort til bakken som en vanlig ballong. Og sprakk den en gang hadde den 5 liv igjen. Multilongen var komplett!

Tenk om denne tankegangen kunne komme andre produkter til gode. Tenk den usprekkelige kondomen, eller enda bedre. Tenk den senteksploderende bombe. Bomben kan slippes over fem storbyer før den sprenger den sjette byen. Krigens ofre hadde sunket til en sjettedel. En drøm? Ja. Men absolutt mulig.

Skje

2006-06-26T10:15:00.000-07:00

Jeg våknet idag til et vær som lokket av både genser og t-skjorte. Lykkelig! Sommeren har kommet.
Kristoffer var ikke mer enn åtte siffer unna, og en avtale om prince-is på bon appetit ble gyldig inngått. Han holdt sin del av avtalen, og isen ble kjøpt. Det som irriterer meg er altså ikke Kristoffer sin håndtering. Det er isen. Det vil si, det er skjeen.

For med på kjøpet av en middels stor prince-is med strø får jeg altså med en liten rød plastskje. Uten å tenke over det begynner jeg å grave meg ned i den kalde massen som fyller vaffelkjeksen. Det er først halveis det slår meg at jeg har suttet på denne unødvendige biten av plast.
Gjør skjeen isen lettere å spise? Nei. Blir isen bedre av dette redskapet? Nei, tvert om. Som førsmak til hver eneste bit av denne sukrete herligheten lades munnen opp med smaken av plast. Skuffende og unødvendig.

Hvem kan med hånden på hjerte si at denne unedbrytbare tingesten har en nyttig funksjon med softis? Hvem fant på å helt ukritisk dele ut plastpinner til enhver idiot som bruker 27 kroner på å kjøle ned hodet?

Mitt budskap til dere lesere er enkelt; tenk gjennom om du virkelig har lyst på denne ekstra klumpen med boss før den hemmer din sommeropplevelse.

Neste post

2006-06-24T02:29:00.000-07:00

Jeg våkner ikke før 11:00. Sjekker bloggen min, ingen nye kommetarer. Kanskje ikke så rart da jeg ikke har postet noe nytt. Ikke på lenge. Ikke siden tirsdag.
Jeg har ikke vert for opptatt. Jeg har ikke vert ute i det fraværende været. Jeg har rett og slett bare ikke evnet.

Jeg begynte først på en post som jeg tittulerte Konger av Knarvik. Der presenterte jeg 10 av grunnene til at jeg finner denne bygdebyen Nordens smaragd. Den ble for lang, og ikke mye interesang.

Etter denne mislykkede posten gikk jeg tom. Både en og to dager gikk, men ikke noen av tankene mine var verdig forevigelse på verdensveven. Jeg sto opp tredje dagen, fremdeles helt blank. Kanskje jeg aldri mer klarer å blogge? Kanskje jeg ikke har noe spennende å fortelle omverdenen? Kanskje jeg bare ikke er interesang nok for egen blogg? Jeg nektet å godta hypotesen, men fant enda ingen ting å poste. http://www.lasserocks.blogspot.com oppdaterer to ganger om dagen, men det er altså nå stille på tredje dagen i min verden. Jeg legger meg på tap.

Jeg våkner som jeg sovnet og tenker med meg selv at dersom jeg bare får postet den vanskelige sperrebloggen, så er jeg på skinner igjen. Jeg er overbevist om at alt blir lettere imorgen. Skriv det som fyller ditt hode Marius. Så jeg sitter meg tilbake, og begynner å taste helt ukritisk. Skriver fra toppen av hodet.

"Jeg våkner ikke før 11:00. Sjekker bloggen min, ingen nye kommentarer.
Kanskje ikke så rart da jeg ikke har postet noe nytt. Ikke på lenge. Ikke siden tirsdag."

Hodet mitt åpnes for dem som finner det for godt å lese tankene mine. Gratis, pluss strøm. Skuldrene senkes og pulsen synker.

"Jeg har ikke vert for opptatt. Jeg har ikke vert ute i det fraværende været. Jeg har rett og slett bare ikke evnet."

Resten, som de sier, er historie. Svart på sand. Og hva har bildet med denne posten å gjøre? Ingen verdens ting. Men fint er det alikevell.

Edens Oase

2006-06-20T06:20:00.000-07:00

Få plasser på vår jord er like idyllisk som Hillandsvannet. Som en våt skatt ligger den gjemt mellom skog og fjell. Her er det ingen som snakker om eksamen eller arbeid. Her er det ingen som bekymrer seg over rentestigning eller inflasjon. Her står tiden stille.

Først ser man stranden med smilende barn. Ja småbarnsfamilier i hele Nordhordland finner det overflødig med flybilletten til syden da alt man kan drømme om av et ferieparadis ligger bare et stenkast unna regionsenteret Knarvik.
Her er ikke naboen lenger han som aldri klipper hekken. Her er han foreldre til barnas venner. Det gjør noe med deg å slippe alt man har i hendene for å sluke sol.

De aller tøffeste nøyer seg ikke med dette. De aller tøffeste sliter seg gjennom tuster og vegetasjonen for å bestige "brattabakkjen". Dette krever sin mann. Dersom man fullfører ferden får man lønn for strevet. For ved regnbuens ende ligger stupebrettet og frister i solen.
Guttene stuper mens jentene sitter brune igjen og gisper. "Gjør en salto da".

Andre finner veien til "stupet". "Det er 8 meter ned", hevder noen. Andre hevder det er 13. Det eneste folk er enig om er at det er høyt. Skyhøyt. Og dess lenger man står på kanten, dess lenger blir hoppet. Men har man først gått opp må man komme ned igjen. Luftveien. Det er ingen skam så stor som å trekke seg. Det er for sent å snu. Man kaster seg, og glemmer frykten. Den eneste følelsen som tar plass i hodet er lettelsen. Lettelsen fra å unnslippe mengdens blikk.

Som et siste punkt på programmet ligger "temptation island" midt i vanngapet. 3 kvadratmeter med sol og vann. Ligger man seg opp her kan man være sikker på å bli spylt. Ingen ting som å ta bomben over en halvdøsig jente i bikini som "akkurat var blitt tørr". Her er alle lik for loven. Her er det likegyldig om man er jente eller gutt/ voksen eller ung, ja selv kjent eller ukjent.
Bursdag ble en tid planlagt på dette stedet. Med Champagne og kake. Eneste hinder var at jubeldagen fant sted i februar.

Nachspiel på seks hjul

2006-06-19T02:03:00.000-07:00

Klokken er 03:10, utolmodige blikk blir sendt mot Galleriet: "Han skulle vert her nå". Men bussen kommer. Hver lørdag, hver uke, hvert år.
Døren åpnes og ung- og ikke fult så ungdommer bestiger de siste tre trappetrinnene som skal føre dem i egen seng.
"Det var godt du kom nå, jeg var bekymret for deg" sier bussjåføren og smiler til kveldens siste passasjer. Svaret lar ikke vente på seg: "ville jeg noen gang mistet deg?"

Bussen fylles fra bak og mot frem. De aller tøffeste våger seg på fem-raderen ved bussens ende. Oss andre må nøye oss med tosetere, akkurat plass til deg og kveldens utvalgte. Det være seg venn eller kjæreste, eller kanskje man er litt usikker på hva merkelapp man kan sette på jenten i nabostolen? En time og 28km. senere er ting klarere. La oss håpe hjulene triller din vei.

Det er her, på byløypens siste punkt at venner er venner. Det er her man treffer sine sambygninger. Det er her tårene, latteren og sangstrofene henger løst. Man er hjemme nå.
Pubhistoriene blir delt, jenteskrønene blir fortalt og gammelt vennskap blir behandlet. "Petter, jeg har ikke sett deg siden... ungdomskolen!" Nattbussen er som Norhordlands Tore Strømøy. Alltid på rett spor.

Bassen slår ikke like hardt og lyset er fast. Først nå kan man sleppe garden, først nå er man blandt venner. For her har alle samme mål, det er det eviglysende shell skiltet som driver nordhordlendingene som møll mot lampen. "Du skal vel på Selecten, Kåre?" Svaret er bekreftende "klart jeg skal på Selecten!"

Bussen tumler seg innom Tellevik, og her får man det første glimtet av reisens ende. Knarvik lyser opp som en varsellykt om at det er en hel uke til neste gang. Men først skal broen passeres. Trafikkpredikanter i HSD hevdet at ved bomstopp ville nattbussen miste sin funksjon. Folk ville vende sin gamle venn ryggen når naboen eller sjefen kunne hente dem uten annen utgift enn den bensinen Asconaen klarte å tømme. Vi har vist dem annerledes, vi har vist dem at 80kr. er en liten pris å betale for et rullende nachspiel. Vi har vist dem at varmen mellom venner og mellom bussens seter er verdt mer enn de siste to halvliterene på "musicen".

Bussen rulle mot stasjonen, og venner skilles. Kanskje noen har blitt truffet av Amors piler på veien? Og selv om ikke alt som har blitt sagt om kveldens fangst er like holdbart er et utsagn like sikkert som regnvær i mai: "vi snakkes neste helg".

En portal til Paradis

2006-06-18T02:22:00.000-07:00

"Regn-elingane piskar vassrett inn frå vest. Driv nedbøren framfor seg i småbølger over asfalten på "Brunæ". Bussen girar ned, stangar mot vindflagene. Pressar seg ut på milliardprosjektet. Alle nordhordlendingars navlesnor til omverda. Gjennom bussduren klaging frå wire og betong i strid mot vestlandsver.
"Han e` grøv i dag"."

Sitatet er hentet fra Folk i Nordhordland av Nordhordlands gigantiske sønn Erlend Spurkeland og omhandler det som muligens er verdens vakreste samling av stål og betong: Nordhordlandsbroen.

Fra Salhus i sør til Flatøy i nord strekker den seg over Salhusfjorden og er med sine 1614,75 meter Europas største flytebro. Reiser du mot landet i nord ser du Frekhaug med folkehøyskole og indremisjon på passasjersiden. Flytter du blikket mot høyre kan du skue ut over vakre Knarvik i sin majestetiske drakt. Du er på rett vei.

Ti pongtonger på størrelse med fullstore hockey-baner løfter broen, og er samtidig hus for et dyreliv som selv Nilsen ville vert stolt av. Vinden som strekker seg fra fisketorget, og havner så langt som til Osterøy. Ubetalelig. Men dersom du skal betale, må du grave dypt i portemanien. "Milliardprosjekt for strilalandet". Man får det man betaler for.

Bilen er fremme ved broens bredd, men reisen er på ingen måte over. Det er nå den starter. Velger man vest finner mann Meland med roser og golf. Velger man øst er mulighetene uendelige. Fiske på Fedje, fjelltur i Romarheim, "den grøne øya", oljeeventyr på Mongstad og yndige Knarvik.
Kom en dag. Bli et liv. Man blir aldri mett.

-Inspirert av Simon begynner jeg nå en serie av bloggposter der jeg presenterer Nordhordlands vakre krinker og kroker. Stay tuned.

Russ 1066

2006-04-28T05:10:00.000-07:00

Det sikreste vårtegne av de alle er røde bukser, fløyter og spy. Russen er løs.
Men hva er det som gjør oss normenn så gale i russetiden? Hva er det som får oss til å gjøre drikking, offentlig ydmykelse og sex til prestisje? For hvem ellers hadde vel festet et brukt kondom i capsen for stolt å vise verden at vi har hatt gruppesex i offentlig tre en kald mainatt?

Er det fargen som driver oss? Som kjent er jo rød lidenskapens farge, men få vil vel hevde at russetiden er spesielt romantisk. Og jeg har aldri opplevd jenter som på død og liv vil skifte med meg etter en svett treningsøkt etter å ha fått et nytt rødt svettebånd.

Er det uniformen som gjør det? Er tilhørigheten så sterk at man driver seg selv til det ytterste med en gang man får på seg snekkerbuksen? jeg kan ivertfall ikke huske å ha lest skandaleoverskrifter om bussjåfører som tar stolthet i å kysse en medbuss av samme kjønn.

Kanskje det er navnet som driver oss? De av oss som lå våken hver torsdagskveld og gledet seg til Åkes historietimer har alle hørt at RUSSland har en svært revolusjonær fortid. Når noe var galt tok du til våpnene. Men jeg har enda til godes å se russeknuten "storm vinterpalasset" eller "overta landet". Jeg tviler på om Stalin brukte tiden sin på å prøve å styrte flest mulig tuborg i en telefonkiosk (uheldigvis).

Jeg tror svaret ligger i oss selv. Jeg tror ikke det er en årsak til dette annet enn at i 17 dager i mai kan vi gjøre de dummeste ting vi bare finner på, og den eneste straffen vi får er lite søvn og skitne klær. Russetiden har blitt vikingenes plyndringstokt. Fleinsopp er byttet mot tuborg, England med Ovenpå og ormen lange med "ustaBIL". Og 17.mai kommer de hjem, men uten plyndringsgods annet enn knuter.

Jenten i natten.

2006-04-25T07:37:00.000-07:00

Jeg var sliten etter en lang helg, og kom ikke til Bergen før klokken var passert midnatt søndag. I ekstase over det milde været gikk jeg en tur rundt sentrum da jeg fikk det for meg at å sitte meg inn på Hektors Hybel over en øl, alene i natten ville være koselig.

Jeg går inn, ligger fra meg sekken og jakken min og bestiller en øl. Ser meg rundt i lokalet, og finner at det er nesten tomt. En mann sitter et godt stykke ved siden av meg ved bardisken, noen studiner med sort hår og palestinasjerf ved det ene bordet, og så tre jenter inderst i det ene hjørne. Jeg har ikke satt der lenger enn en slurk i glasset før den ene av hjørnejentene stiller seg ved meg i baren og bestiller en øl. "Sitter du her helt alene?" Denne jenten låser meg med øynene sine, på en slik måte at jeg ikke klarer å ta blikket vekk fra henne hvor flau jeg så måtte være. "Jo, tenke jeg skulle drikke en øl før jeg gikk opp i leiligheten, du skjønner..." "Drikker du en øl bare?" Jenten flakker med blikket. "Jeg..." Enda en gang avbryter hun meg, "det synes jeg var virkelig fint!" Hun skakker litt på hodet, og denne gangen sliter jeg med å holde blikket. "Du virker så... filosofisk" jenten tar en liten slurk før hun forsetter "er du det?" Jeg får akkurat lurt unna blikket et sekund for en slags pause før jeg svarer "nei, kan ikke skryte på meg det". Det blir stillhet en liten stund, og hun holder blikket mitt. Jeg kan ikke annet gjøre enn å se på henne å smile. Det er jeg som bryter stillheten: "Hvem er du her..." Denne gangen er det ikke hun som avbryter, men veninnene. "Ja!" Svarer jenten, ser dypt på meg, og går opp igjen til veninnene."

Jeg sitter igjen i baren mens tankene flyr rundt i hodet. Hva skal jeg gjøre? Jeg må snakke med jenten. Jeg gløtter mot jentene, men ser hun er med veninner. Det er en umulighet for meg å få snakket med jenten ikveld. Men det må da finnes en måte? Svaret kommer etter neste slurk: jeg må få gitt denne jenten nummeret mitt. Jeg leter i sekken og finner en penn, papiret river jeg av en avis som ligger på bardisken. Marius: 48190401. Lappen brettes, og jeg holder den i håndflaten. Hvordan får jeg gitt den til jenten? Jeg må opp til bordet. Jeg kjenner hendene begynner å svette. Idet jeg rekker etter ølglasset kommer Robbie Williams gjennom høytalerene "I’m contemplating thinking about thinking
It’s so frustrating just get another drink in", og jeg sier til meg selv: når klokken viser 00:45 går du opp å gir henne lappen. Klokken blir både 00:30 og 00:35, pusten blir kortere og pulsen stiger. 10 minutter igjen. Men idet jeg drikker siste slurk tar jenten på seg jakken, setter en lucky strike mellom leppene og går mot utgangen. Jeg prøver å virke rolig idet jeg drar igjen sekken og knyter fast jakken, og idet jeg tar første steget mot utgangen snur jenten bak baren seg til meg og sier "du får ha en bra kveld, en filosofisk kveld." Med ett blir jeg flau, men så tenker jeg: hun så det samme som meg. Jeg tenker med meg selv at dette burde senket pulsen min, men det har bare motsatt effekt. Det er nå eller aldri. Jeg går med rak rygg mot samme dør som jenten entret, og da jeg er halveis inne ser jeg skiltet på døren: jenter. Hun gikk på do.

Jeg snur i steget og finner det som faktisk er utgangen mens jeg sier rolig for meg selv: der gikk sjangsen. Jeg går med tunge steg mot torgalmenningen mens jeg tenker på hva som kunne blitt idet jeg hører to lyse stemmer bak meg. Jentene fra hjørnet! Jeg snur og vi går mot hverandre. Jeg finner blikket hennes og ser så dypt jeg kan i øynene hennes idet jeg nermer meg. Pulsen senker seg, og jeg retter meg i ryggen. Here goes nothing: "Vil du ha nummeret mitt?" Hun stopper, ser på meg og svarer "næh... ikke noe særlig." Jeg får haltet ut et "greit" før jeg snur, og hører veninnen le i mørket. Og 50 meter senere ser jeg ingen av dem igjen. Aldri.

Nok er nok Aylar Lie!

2006-04-22T15:20:00.000-07:00

Leser i Dagbladet at Aylar Lie er lei bimbostempelet, og kommer med singel så tidlig som i neste uke. Måtte hun feile og floppe!

Ikke missforstå meg nå, jeg har ingen ting imot jenter som gjør alt som er i deres makt for å oppnå oppmerksomhet. Det være seg å forstørre brystene, delta i miss-norway, flykte til narkotika- og pornoindustrien i Los Angeles eller å aktivt oppsøke sosial prostitusjon av verste sort ved å utlevere all denne informasjonen til media utelukkende av den hensikt å fremme egne bryster.
Nei Aylar mistet min respekt ved å opperere vekk føflekken hun hadde rett over leppen, for så å tattovere denne tilbake noen år senere. Aylar skapte da enorme overskrifter ved "pornoflekken på plass".
Jeg kan tolerere at mennesker "kludrer med skaperverket", det er ikke dette jeg reagerer på. Det provoserende i denne saken er at jeg selv er utstyrt med akkurat samme føflekk, og det er totalt uakseptabelt for meg at Aylar for det første mener dette er motbydelig, for så å gjøre et stort nummer av å gjøre dette til en "pornoflekk".

Som om dette ikke var nok fant Aylar ut at hun skulle til Knarvik som "glamourmodell" på det lokale utestedet Garveriet. Dette er i seg selv helt OK, det er et (ufordelaktig) fritt land. La Aylar gjøre som hun vil, jeg hadde ikke gått uansett. Det provoserende var det at Aylar valgte seg 2. september å opptre på. Min fødelsesdag. Tror du det var mange som var villig å feire dagen min samme dag som denne skjøgen kom til nordhordland?

Og på toppen av det hele går nå Aylar "fra pupp til pop", og vil terrorisere alle landets radiokanaler, nrk2 og norsktalende talkshow i sommer. Og stiller folk opp for å se henne gnikke seg opp etter en blankpolert stolpe ilag med alle andre single gutter i nordhordland kommer helt sikkert disse til å kjøpe cd-coveret også. Vi får de musikerene vi fortjener.

Tallets magi.

2006-04-20T15:08:00.000-07:00

Tallsystemet vårt er fantastisk; se bare her.

La oss først ta vårt kjente å kjære 60-talls system; klokken. 22:10, intet problem: ti over ti. Ser du hvordan 22 nå uttales 10? Spennende.

Om uret viser 22:59 derimot skal dette utales ”ett minutt på elleve.”. Så 22 kan altså uttales ti og elleve. Det er få som fremdeles sier 22.

Minuttet senere ser vi imidlertid tallet 23:00. 60 går bort og blir erstattet av 0. Rart hvordan 60 ble valget som ”klokkens hundre”.

Etter dette bør det vel ikke være noe problem å forstå Einsteins teorier om at tid er relativt?

2006-04-17T15:21:00.000-07:00

"Julen varer helt til påske" sies det, men jeg har ikke sett noen presanger siden desember. I denne anledning skriver jeg en uforpliktende ønskeliste i håp om at det enda er noen som deler Øverlands gledestanker.

1. Keith Jarret - The Köln Consert - med denne gaven vil jeg tenke på deg hver gang jeg sitter meg ned med en varm kopp te en søndagskveld. En presang for den som vil vinne mitt hjerte.

2. En stor gymbag - Da kommer jeg til å tenke på deg når jeg pakker sammen treningsaker etter en hard treningsøkt. En presang for den som vil vinne min kropp.

3. En Bibel - Ingen har noensinne gitt meg denne presangen, og denne boken er en bok jeg trolig vil ha i bokhyllen hele livet, og du vil være i tankene mine hver eneste gang jeg er i det åndelige hjørnet, og tenker gjennom livets store spørsmål. Perfekt for den som vil sikre seg mitt evige vennskap.

4. En Ally McBeal sesong - Jeg liker å innbille meg selv at jeg har lyst på dette fordi jeg går på juss, å at dette ville vert en vittig ting i dvd-samlingen. Men jeg tror egentlig jeg vil ha dette siden jeg virkelig likte serien (!?!). Perfekt for den som vil bli profilert... "hvorfor har du Ally McBeal på hyllen?"

5. En kortstokk - Dette er en mangel på hybelen jeg bor på, og du hadde blitt vår alles favoritt ved å gi meg denne evige leken. Perfekt for den som vil inponere Eirik eller Claus (samboerene mine).

6. En madrass - Jeg har ingen gjestemadrass, så overnatting hos meg har til tider vært svært anstrengt for noen. Perfekt for dem som mister nattbussen.

7. American Beuty - Jeg har tro på at det perfekte sjekketrikset er å invitere en jente hjem for å se denne vakre filmen, men til tross for dette finnes den ikke i min filmsamling. Perfekt for dem som mener det er på høy tid jeg får meg kjæreste.

8. T-skjorte str. M - Jeg har nesten ingen t-skjorter som passer min lange og slanke kropp, og det er snart sommer. Perfekt for dem som ønsker seg en godbit for øye i juli.

Da gir jeg staffettpinnen videre til dere lesere i de 74 hjem. Gi så det svir!

Hvor er det blitt av påsken?

2006-04-14T03:44:00.000-07:00

Er det noen som har merket noe påskefølelse? Noe annet en skolefri og marsipan? Hvordan var det ikke i desember da vi feieret Jesu fødsel? Påsken har blitt en annenrangs feiring på lik linje med olsok og hellige trekongersdag. Påsken fortjener bedre.

Ikke misforstå, jeg er, på lik linje med dere andre, svært glad i julen. Men tar jeg helt feil når jeg sier at Jesu' død ikke er viktigere rent religiøst enn Jesu' fødsel? Det var i påsken for rundt 2000 år siden alle våre synder ble tillgitt. Det var i påsken Jesus overvant døden. Ja det var selv i påsken jødene utvandret fra Egypt, noe som gav mennesket de 10 bud. Men hvordan feirer vi dette? Et lusent påskeegg, og tv-krim. Vi kan klare bedre enn dette vel?

Aldri har jeg gått i påskegudstjeneste med skolen for å høre lidelseshistorien, aldri har jeg lagt våken kvelden før kvelden med vann i munnen og fantasert om måltidet som kommer. Jeg har ikke en gang irritert meg over Vidar Lønn Arnesens falske glis. Og hvor er påskeharen i colareklamene? Jeg håper storkonsernene kjenner sin besøkelsestid å lager noen raske jingles til bilder av den blødende profet. Påsken kan enda reddes!

Løgnen hele verden kjøpte.

2006-04-11T08:54:00.000-07:00

3. august 1492 satt en portugiser ved navn Colombus seil vestover i håp om å nå India. Ved dette ville han en gang for alltid bevise at jorden er rund. Et stort øyeblikk i menneksets historie, men beklageligvis ikke sant.

Etter vel to måneder aner mannskapet land, og døper det nye teritoriet "the west indies". Og det er her ting begynner å skurre.
Hvordan kan en mann, etter over to måneders reise for å bevise jordens kuleform, døpe stedet han kommer til for "vest-india"? Hadde han ikke da nådd østsiden av landet?
I over 500 år har mennesker svelgt denne løgnen blindt, men ikke lenger. Det er nå på tide at folk får vite sannheten. Colombus viste han ikke var kommet til østkysten fordi han viste han ikke hadde nådd India. La meg gjøre det enda klarere: det går ikke å nå India fra Spania ved å seile vest. Jorden er nemlig ikke rund.

Jeg mener det er på høy tid at alle får vite sannheten, og i mellomtiden kan du jo glede deg til filmatiseringen av daVinci koden.

Toalettelefon

2006-04-04T08:38:00.000-07:00

Jeg dreit meg ut på offentlig toalett idag.

Etter en kort men effektiv økt på lesesal idag var det tid for obligatoriske 12:00 dopausen. Men idag skulle det altså gå galt, så fryktelig, fryktelig galt.

For når jeg først hadde nådd det inn i båsen og hadde satt meg godt til rette hører jeg at mobilen min begynner å ringe. Jeg rekker etter mobilen og ser at det er mor som prøver å nå meg. Perfekt timing! Av åpenbare årsaker velger jeg å la telefonen ringe, men forstår at alle som står utenfor, samt dem som sitter i nabobåsene observerer det hele. Jeg kjenner deres blikk og føler deres tanker, mine medstudenter samt alle tøffe 2-5 klassingene som trolig ikke har lagt merke til meg til nå i semesteret. Men noe sier meg at det er forandret etter dette. Mobilen forsetter å ringe, men jeg tørr enda ikke ta den. Jeg blir sittende som en østers, men ikke av den stumme sorten...

Mobilen kobler omsider om til mobilsvar, og jeg går så distre som bare et to meter høyt menneske kan ut av båsen mot vasken. Slik kan ingen vite at det er min mobil som ringte.

Toalettet er fullt og trangt, og det tar dermed noe tid å få vasket hendene. Jeg kjenner at jeg begynner å svette, men det er ingen som ser min vei. De kan ikke vite det er meg!
Jeg får tørket hendene å rekker mot dørhåndtaket da det skjer igjen; mor ringer meg opp nok en gang. Samtlige snur seg min vei å oppdager de to ringetonene harmoniserer. Men jeg vegrer jeg meg for å innrømme nederlag, og går dermed ut uten å røpe en mine, lyden kommer ikke fra min lomme.

Gud jeg håper de tror jeg er stum!

Dovenskap som dyd

2006-04-03T04:15:00.000-07:00

Dante publiserte tidlig på 1300tallet sitt hovedverk som kartla det han kalte de syv dødsynder. Som siste, men ikke minste, av disse syndene fant man dovenskap: mangelen på evne til å få ting gjort. Og straffen han publiserte var intet mindre enn en evighet i form av bading i et hav av slanger. Noen som føler seg fristet?

Jeg vil nå bruke din tid på å hylle denne egenskapen som skjuler seg bak et lat ytre. For all teknologisk fremgang menneset ved noen anledning har fått frem er et produkt av dovenskap. La oss ta opfinnelsen over alle opfinnelser som eksempel: hjulet. For hadde det ikke vert for en uinspirert slave i Mesopotamia for over 6000 år siden som var lei lange gåturer med tung last kunne man ikke idag kommet seg fra Knarvik til Bergen på under en halv time.

Og listen forsetter: seil, dampmaskin, boktrykkerkunsten, luftballong, ja nærmest alt det tekniske man bruker i dagens gjøremål har blitt til ved at mennesker ikke lenger "gidder" å gjøre sine oppgaver på normert måte; dovenskap.

Og det er i de aller færreste tilfellene snakk om opfinnelser som krever innsats, dess enklere dess bedre. "Hadde det ikke vert litt OK å henge et laken opp i masten, så hadde vi ikke lenger behøvd å ro? Hvorfor skal vi forbrenne våre kalorier på dette da vinden kan gjøre det for oss?" Det er like enkelt som det er genialt: det er dovenskap av beste sort.

Så neste gang du ligger på sofaen, for lat til å skifte vekk fra reklamepausen mellom to middelmådige tvnorge programmer, så husk at uten mennesker som deg ville verden aldri vært som den var.

Kynisme

2006-04-02T07:11:00.000-07:00

Folk er for lite kyniske i Norge.

Ungdom skiller ikke lenger jobb fra fritid, og velger interesse som hovedgrunn til studievalg. Dette resulterer i 3 år der skole og fritid er fusjonert til en eneste stor ullen ball av menneskelige relasjoner. Folk går ikke lenger hjem etter en hard dags arbeid; skifter klær og koker seg litt te. Nå sitter jenter dypt begravet i bøker på en nedslitt lesesal for så å fortsette samtalen over en halvliter med en venn som studerer nøyaktig det samme, bare i annen innpakning. (greit, det er mulig det bare er meg som har vansker for å skille mellom forskjellige former for sosialvitenskap.)

Jeg skjønner at jeg med dette kommer til å vekke sterke følelser hos mange og en hver med dette, det er ikke lenger rom for kynisme i dagens samfunn. Et raskt søk i Microsoft Words synonymordbok gir treffene avstumtet, ufølsom, hjerteløs og grusom. Jeg godtar at folk er uenig med meg på dette punktet, men å stemple meg som grusom fordi jeg mener fritid er fritid? Jeg er skuffet Gates.

Selv søkte jeg juss, uten å ha åpnet o store lovsamlingen i hele mitt liv. Hva motiverer en liten pode til en slik handling? Penger. Drømmen om et liv i luksus. Og det er enda verre en som så: som andrevalg sto siv.ing. for mange kjent som sivilingeniør. Som menneske skyr jeg matte som pesten, og synes enkle integraler er å likestille med tran. Men hadde jeg ikke kommet inn på jussen hadde jeg den dag idag bekymret meg for potensen foran eksamen.

Så tenk på det alle dere idiologiske mennesker, når siste oppgave er levert inn kommer dere hjem fra jobb vel vitene at det faktisk ikke føles som frihet, og alt til heller beskjedent månedshonorar. Så vend om, 16 april er det for sent å velge riktig. Og vi vet jo alle at når alt kommer til alt er det den som har flest ting som vinner.

Debutblogg

2006-04-02T05:51:00.001-07:00

Middag nå, grandiosa.